Ja, jeg vil delta Tabbe-Toppen og sender herved mitt inn bidrag på e-post til: trygve@plohn.com

Denne siden ble plukket ut blant
"Dagens latterlige lenker" på
nrk.no - alltid moro den 6. juli 2007

Den orginale Tabbe-Toppen, 
på nett siden 1996. Se opp for
dårlige etterligninger 

Denne siden fikk fin omtale i Safari på NRK P3
den 29. april 1997

Tabbe-Toppen var valgt som "Dagens surf" i VG
14. mai 1997 og 18. juni 1999

Tabbe-toppen ble omtalt på hovedsiden til
Hjemmenett 23. april 1998;
"En samling med svært morsomme tabber".

Tabbe-toppen var dagens URL i
Bergensavisen både 3. mars 1998 og 11. juni 1998:
"Har du lyst på en god latter, bør du stikke
innom  Tabbe toppen"

Omtalt av PNN under klikkbart  6. mai 1998;
"Men inn i mellom finnes det også andre godbiter
(og når sant skal sies - PNN kniste også
lett av et par analfikserte storys)".

Tabbe-Toppen ble kåret til "Ukas Sterke" av
Nattguiden 9. juni 1998; "... historiene på denne
siden er så morsomme at vi klarer ikke la vær."

Tabbe-Toppen ble omtalt av Howard
i programmet Ni-11 på NRK P3 fredag 14. august 1998:
"Flere morsomme historier på denne siden"

Hvis du er en av de vellykkede menneskene som
er representert med en historie her, så
bør du klikke på dette banneret.

Antall besøk siden desember 1996:

1067000

Tabbe-Toppen ble sist oppdatert:
10. august 2010

Dette hente meg i 1986 da jeg var i militæret i Nord-Norge. Jeg hadde vært hjemme på permisjon i 14 dager, og som vanlig så hadde jeg meg en skikkelig fest sammen med kameratene mine kvelden før jeg skulle reise nordover igjen.

Alle som har vært i militæret vet at ting skal ikke gjøres enkelt, hvis det går ann å gjøre det vanskelig, og når man skal reise et sted bør man helst bruke hele dagen. Jeg måtte jeg starte klokken 0800 om morgenen, og ettersom jeg som sagt hadde hatt meg en skikkelig fest kvelden før, var ikke matlysten særlig stor, noe som gjorde at jeg ikke fikk ned en eneste liten matbit..

Kombinasjonen av at jeg hadde liten matlyst om morgenen og den militære måten å reise på, førte til at jeg klokken halv 10 om kvelden satt skrubbsulten på flyplassen i Tromsø. Jeg satt inne i kafeen og la plutselig merke til en pølsebu som sto i den andre enden av lokalet.

Jeg gikk umiddelbart dit for å kjøpe meg en pølse med brød, og for at det skulle bli litt mere mat, kjøpte jeg to pølser i ett brød med massevis av ketchup og sennep.

Da jeg kom tilbake til plassen min, la jeg merke til en del ting. For det første var det ganske mye folk i lokalet (det var fullt på nesten alle bordene), og for det andre var det bare jeg som spiste noe.

Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg har det i hvert fall sånn, at når jeg er den eneste i et lokale fullt av folk som spiser, så føler jeg at alle de andre sitter å kikker på meg. Jeg bestemte meg derfor for å spise ualminnelig pent slik at jeg ikke griset sennep o.l. i munnviken.

Pølsebrødet ble ført mot munnen, og jeg bet forsiktig av en liten bit. Det gikk bra. Pølsebrødet ble da på nytt ført mot munnen, og jeg bet av ennå en liten bit. Det gikk også bra. Ikke noe ketchup i munnviken eller sennep på nesetippen.

Problemet var bare at det gikk jo så utrolig sakte å spise på den måten, og jeg var som tidligere nevnt nesten døden nær av sult (føltes sånn). Jeg var derfor veldig utålmodig etter å få spist pølsebrødet, og oppmuntret av mine to vellykkede forsøk, ble jeg litt overmodig.

Munnen ble åpnet på vidt gap, og pølsebrødet ble stukket inn så jeg nesten kjente det i mot drøvelen, nå skulle det spises her.

I det jeg lukker munnen for å bite av, løfter den øverste pølsen seg fra pølsebrødet (omtrent som når man tråkker på en rive), smekker rett opp i ansiktet på meg, etterlater en bred stripe med ketchup og sennep i trynet på meg, før den fortsetter videre oppover.

I ren refleks prøver jeg å ta tak i pølsa som er på tur oppover, noe jeg ikke klarer. Det jeg klarer er å mose det som jeg sitter å holder i, slik at det tyter ut med pølsebrød og pølse mellom fingrene.

Mens jeg sitter der med hendene over hodet (og moser pølse) får tyngdekraften tak i den pølsa som var på avveie, og den begynner da selvfølgelig å bevege seg nedover igjen. Akkurat i det den lander i fanget på meg (og griser til buksen jeg kjøpte dagen før), sier jeg "Faen".

Det vil si, jeg prøvde å si "Faen", men med munnen full av den delen av pølsebrødet som jeg hadde klart å bite av, hørtes det mer ut som; "Mfhhlaean".

Denne noe merkelig lyden hørte han som satt på nabobordet. Han var kledd i dress og slips, og satt pent for seg selv å leste i Aftenposten. Han satt sånn ca halvt vendt mot meg, og da han hørte lyden snudde han seg selvfølgelig for å se hva det var.

Alt dette hadde jo gått veldig fort, og jeg var jo ganske klar over at jeg ikke virket spesielt smart der jeg satt med hendene over hodet og med trynet fullt av ketchup og sennep. Det faktum at de hendene som jeg holdt over hodet, holdt godt tak i noen moste pølserester gjorde heller ikke bildet bedre. Jeg ble derfor veldig ivrig i forsøket på å forklare dressfyren at jeg vanligvis ikke sitter sånn.

Jeg snakket ivrig og forlegent i vei, og prøvde å forklare hva som hadde skjedd, og da glemte jeg to ting.

For det første, når man snakker med munnen full av mat, kan det være veldig vanskelig for den du snakker med å forstå hva du sier. For det andre, så hender det at det kommer ut ting. Da jeg oppdaget at jeg hadde fylt avisen hans med pølserester, hold jeg kjeft, men da var det for sent. Fyren satt og kikket på meg med store øyne og redsel i blikket.

Egentlig skjønner jeg ham godt, for tenk deg at du sitter stille rolig med avisen sin på en flyplass og venter på siste flyet hjem, og plutselig begynner han som sitter ved siden av å mose pølsebrød mellom hendene, lage rare lyder og spytte pølse i avisen din. Hadde du reagert med redsel og vanntro. Jeg tror det.

Med til historien hører jo selvfølgelig at nesten alle som satt i kafeen hadde sett hva som skjedde. De voksne var høflige nok til å snu seg bort, men ungene som var der pekte på meg og lo. For å tørke av meg svineriet måtte jeg hente noen papirservietter som selvfølgelig var helt i den andre enden av lokalet, og turen dit og tilbake til bordet mitt igjen var veldig lang.

Kort tid etter at jeg satte meg ved bordet mitt igjen, skiftet dressfyren bord.

Jeg var på green card kurs (golf kurs) på Bjørnefjorden Golfklubb og vi var rundt 25 elever. Instruktøren spør om alle husker hva vi skal rope dersom det er fare for at vi treffer noen med ballen. Alle sier: "Ja, fore"

Instruktøren svarer: "Ja, høyt og tydelig!"

Jeg tror jo at vi skal rope det høyt og tydelig der, så jeg setter i et brøl: "FORE!!!"

Alle andre sitter helt stille før de setter i å le, mens jeg siger sakte men sikkert under bordet.

Denne historien hendte ikke meg selv, men min bror. Likevel er den etter min mening en god historie som jeg gjengir med tillatelse.

Min bror var gymnaselev den gangen og pleide å spise middag på en kafé hver dag etter skoletid. Der spiste også en rekke kamerater fra klassen.

Den dagen da dette hendte, hadde klassen hatt prøve, og denne preget naturlig nok samtalen rundt kafébordet. En av gjengen hadde forskanset seg bak en avis, der han ivrig leste ett eller annet. Min bror la merke til at han hadde den samme tweedjakken han alltid pleide å gå med. 

"Hvordan gikk det så med deg på prøven?" spurte min bror. Ikke noe svar. Min bror gjentok spørsmålet. Fremdeles taust. Men de andre kameratene smilte litt merkelig. "Er du blitt så overlegen at du ikke svarer heller nå," utbrøt min bror ergerlig og røsket avisen fra vedkommende. 

Til sin forskrekkelse så min bror at avisen skjulte en vilt fremmed mann med øyne som tydelig avslørte at han regnet min bror som en sinnssyk person. I hver hånd hadde han en papirlapp. Det var alt som var igjen av avisen han nettopp hadde lest i. Min bror forlot av naturlige årsaker kafeen temmelig raskt etter dette.

Dette er riktig noen år siden nå, men jeg føler selv at denne tabben er en av mine store.

Jeg hadde i ungdomsårene en yrkesutplassering ved en kafeteria i hjembyen min. Ikke den helt store utfordring men jeg skulle være assisterende vaktmesterassistent. Med denne ærefulle tittel fulgte også et typisk antrekk En frakk. Den ekte vaktmesteren og hans assistent hadde brune frakker med navnemerke mens jeg fikk en hvit som var ett par nummer for stor.

I og med at dette var en kafé, så var det rikelig tilgang på mat og drikke. Det var nystekte vafler til frokost, pølser med pommes frites til middag og gjerne en syv åtte softiser i løpet av dagen.

Denne spesielle dagen hadde jeg vel fortært vel mye av dette og dette resulterte i en kraftig mageknipe utover dagen. Det var ganske mye jobbing den dagen så når magen sa stopp og ramma måtte inntas, så hadde jeg knapt med tid. Toalettene på stedet var små så det ble ikke noe voldsomt med avkledning så den store frakken beholdt jeg på. Gjorde det jeg skulle og gikk. 

Dagen gikk og like før jeg skulle gå hjem kom sjefen bort til meg og spurte om jeg hadde sittet i sjokolade? Jeg tok av frakken og kom på do-besøket tidligere på dagen. Jeg hadde altså gått rundt med dritt på ryggen  hele dagen 

Ikke rart det ble mange rare blikk den dagen. Snakker om dritt dag!

Hilsen Jon Håkon Boneng , Levanger  

Det var en svært varm og deilig dag i Fredrikstad sentrum, og jeg pratet med ei jente som jeg hadde vært på "trynet" etter en stund. Jeg satte meg verdensvant ned på pansret til en strøken BMW, skrudde på sjarmen. Samtidig satt jeg satt å gynget bilen opp og ned. 

Dette moret tydeligvis dama så jeg satte på et høyere gir og øket frekvensen på gynginga. Da begynte hun å storskratte (le) og pekte på noe bak meg. Jeg snudde meg og fikk til min store forskrekkelse se en hel familie som satt inne i bilen å holdt på å le seg i hjel. 

Noe flaut. Nå for tiden ser jeg alltid etter om det er noen i bilene før jeg setter meg på pansret. Det var jo godt noen synes det var morsomt...  

Historien utspant seg da jeg gikk i 8. klasse på ungdomsskolen på Mysen. Vi hadde håndarbeid i et stort klasserom, og det var cirka 30 elever tilstede.

Vi hadde nettopp hatt friminutt, og skulle tilbake til håndarbeidet. Jeg hadde holdt på med en symaskin, og skulle fortsette med syingen. Nå var det plutselig noe som ikke stemte lenger. Alt var plutselig blitt helt bakvendt! 

- "Hva er det som har skjedd her, da?", sa jeg, så alle hørte.

Da så jeg til min forbauselse at jeg hadde satt meg på andre siden av maskinen! Ikke rart det ble feil. Hvordan jeg fikk til dette, forstår jeg til dags dato ikke.

Jeg fikk høre dette i over ett år etterpå. Spesielt én elev pleide å slå seg i panna og si -"Tjukk i hue!", hver gang han så meg. 

Dette er nå 16 år siden, men jeg glemmer det aldri.

Dette er historien om en kompis som skulle på utdrikningslag. Det begynner å bli en del år siden dette hendte, men som jeg kommer til å huske så lenge jeg lever. Vi var 13 gutter som skulle ta den berømte utdrikningsfesten til Terje.

Det begynte som vanlig med litt oppgaver og sånt som Terje skulle utføre. - selvfølgelig i brisen tilstand. Dette gikk jo bra, og vi hadde det fantastisk morsomt hele kvelden. Senere da vi hadde inntatt et bedre måltid på en av byens restauranter ble vi sittende å røle og det som hører med til fulle folk. Terje som var den desidert fulleste, måtte en liten tur på toalettet....

Etter ca 10 minutter kommer han inn igjen og setter seg. Etter en liten stund merker vi at noen har sluppet en " sur en "..... 

Men lukten bare øker i styrke , og vi begynner å bli litt urolige. Vi prøver å lokalisere denne forferdelige stanken. - og ikke før Terje reiser seg for å se seg litt om ... ser vi det ...

Terje har en brun flekk nederst på kvitskjorta si... og da skjønner vi sammenhengen. Terje hadde drite og da han skulle tørke seg måtte kvitskjorta kommet mellom papiret og rumpa. Gjett om gutten var flau!!

Vi var raske med å betale og komme oss ut, og  Terje fikk nok gå uten skjorte resten av kvelden. .  

Jeg og en god venn satt på en kafé i Kristiansand og nøt en kaffe og brownie, og hadde det svært så hyggelig. Det var mange mennesker i lokalet, og vi hadde bord nesten midt i rommet, med god utsikt gjennom et stort vindu ut mot veien. Latteren satt løst, og vi hadde det riktig så hyggelig. Men idet jeg skulle ta første bit av brownien min, brakk den, helt innerst ved høyre hånds fingre. Jeg forsøkte, i koffeinrus, å stoppe den lekre fristelsens hastige luftetur mot et skittent og bakteriefylt gulv ved å møte den med venstrehånda. 

Med stålreflekser og dertil kraft i slaget, klasket jeg brownien i en bue tilbake gjennom luften, med kurs mot høyrehånda mi. Med nervene i helspenn klinte jeg til med høyrehånda slik at kaken fløy gjennom lokalet og klasket i veggen på andre sida.

Før den traff gulvet var jeg godt inne i kaffedrikkinga igjen.  

Jeg har ei venninne som bor i Telemark. Hun er både pen og langbent og har to ganske attraktive "egenskaper" som guttene setter pris på. Vel, min venninne var sent ute til et møte da bilen plutselig fant på å streike. Heldigvis var det rett utenfor en bensinstasjon og hun fikk så vidt hikstet bilen dit. Som kvinner flest, har hun ikke peiling på bilmotorikk (og ikke vil hun vite heller) og kjente nå hvordan stressfaktor 16 klemte til rundt brystet.

 Dette møtet hun skulle på var kjempeviktig og i ren desperasjon styrtet hun inn på stasjonen mens hun gaulet med sin mest innbydende stemme: 

« Hjelp! Jeg trenger en mann! Hvem som helst! »

Prøv å forestille dere hennes ansiktsuttrykk når det går opp for henne at lokalet er fullt av kun menn og at samtlige både siklet og rakk opp hånden?

Hun har forsikret meg i ettertid, at alt gikk bra. Hun rakk møtet og ble en erfaring rikere: Tenk først - snakk etterpå! 

Min mor er ordblind (og stolt av det!) og har noe problemer med å forstå betydningen av enkelte ord og uttrykk. Dette har skapt morsomme situasjoner opp i gjennom årene, må dere tru! Men episoden jeg nå skal fortelle om utspant seg i godt lag med venner og familie.

Min tante Gulla hadde vært en tur i Danmark og besøkt kjæresten sin, en formuende kar med egen stall og greier. På sin mest snobbete måte, forteller tante Gulla om hvordan hun var blitt sparket av hesten hun red på: 

« Tror dere ikke den hersens hesten sparket bakut og traff meg midt på venusberget!» 

Dette fikk min mor til å spørre med sin mest omsorgsfulle stemme:

« Stakkars deg, Gulla! Hvor traff han deg?»

Gulla gjentok irritert: «På venusberget!»

Min mor sukket oppgitt over sin svigerinnes trege oppfattelsesevne:

« Jada Gulla, jeg fikk med meg hvor i Danmark. Det jeg lurer på er: hvorpå kroppen ble du truffet?!» 

Det var ett år siden jeg fødte mitt tredje barn og jeg var, mildt sagt , fortsatt svært ’rund og god’. 

Etter en masse mild overtalelse fra mine to gode venninner, ble jeg motvillig med til "Friskis og Svettis", et kombinert trim,- og squash studio i hovedstaden.

Etter én times hopping og spretting var vi endelig tilbake i garderoben, som for øvrig var ett enorm sted og hvor en lett kunne forville seg bort. Det var fire dører der , men ingen av de indikerte inngangen til dusjene. Jeg visste hvilken dør vi var kommet inn, så den var det ikke. 

Svett og ganske rosa etter den ulidelige belastningen kroppen min hadde gjennomgått, speidet jeg håpefullt etter noen som var på vei til dusjene. Lettet så jeg en langbeint og slank gudinne med en sjampoflaske i hånden gli mot en av dørene. 

Verdig prøvde jeg å vralte etter henne, klamrende til håndkleet mitt. For sent oppdaget jeg at den lyshårede damen slettes ikke var på vei til dusjene, men til solariumene tvers overfor gangen til squash hallen, og at det jeg hadde trodd var en sjampoflaske, var en solkrem. Forferdet hørte jeg døren bak meg gli igjen med ett høyt og tydelig "klikk".

Der sto jeg da, utenfor garderoben, kliss naken, med alle mine valker og former, alldeles paralysert og opplevde alt rundt meg som i sakte film. 

Jeg la merke til hvordan den ganske kjekke typen bak vinduet til squash hallen helt og fullt glemte sin jakt på ballen og isteden raste inn i det tykke glasset, fortsatt med et vantro uttrykk i sitt pene ansikt. 

Jeg la også merke til de som satt i sofaen utenfor squash hallen, ventende på tur til å spille, sjokkerte mistet sportsdrinkene rett i fangene. Ja, selv blondinen jeg hadde fotfulgt som en trofast hund, snudde seg ganske forbauset om og glodde himmelfallen på meg. Alt dette skjedde nok i løpet av få sekunder, men for meg dro det ut i det uendelige. 

Desperat klorte jeg bak meg for å få tak i håndtaket til døren, mens jeg ba intenst om at det klikket jeg hadde hørt ikke betød at den låste seg. Går det ann å forklare hvor lettet jeg var da døren gled opp? 

Det var min mann som lot nysgjerrigheten ta overhand en dag. Vi bur i ei lita bygd og den dagen kom en uniformert politibil kjørende forbi huset vårt og for lenger innover i bygda. Vi lurte fælt på hva han for etter og mannen min bestemt seg for å kjøre innover for å se om han så noe til dem.

Ei stund senere kom han heim. Sur. 

Han hadde fått bot for mangel av lys framme og bremselys bak. 800 kroner. Han fant i alle fall ut hva de for etter. 

Min aller verste tabbe skjedde på ferie i Eilat for noen år siden. Min Engelske mann (nå ex-mann) og jeg jeg skulle ut og snorkle. Jeg var utstyrt med rosa undervannsmaske, sjokkrosa svømmeføtter og matchende rosa badedrakt. Min mann hadde som vanlig en kjedelig blå badebukse som var en størrelse for liten.

Han ga meg grei beskjed på forhånd om at jeg ikke måtte "paddle away" fra ham. Jeg nikket ivrig der jeg sto på stranda som ett rosa fjols. 

Etter en halvtimes tid med snorkling, så kunne jeg ikke se hvor  min mann Alan var blitt av.  Etter en stund så såg jeg heldigvis den kjedelige blå badebuksen bevege seg ikke så langt fra meg. Så jeg dykker under og begynner å lage noen latter kvalte "Hai Sommer" lyder. 

Først så hadde jeg bestemt meg for å bite Alan i rompa, men siden jeg aldri var noe begeistret for rompa hans så tok jeg i stedet ett godt tak i badebuksa hans og reiv den så langt ned jeg greide.

Dette må ha kommet som ett sjokk for mannen min, for han skyter nå opp av vannet i en viss fart med meg på slep.

Da vi kom til overflaten så jeg til min store forbauselse rett inn i ansiktet til en totalt fremmed og ganske vettskremt mann!

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg bare dykket under vannet (thank God for the sea) og beina mine gikk som trommestikker for å komme meg bort.

Tidlig en kald vintermorgen setter jeg meg i bilen for å reise på jobben. Jeg har dårlig tid, og har ikke fått skrapet isen av rutene skikkelig.

Etter å ha kjørt litt innser jeg at jeg må gjøre en bedre jobb med dette, og stanser. I det samme kommer en politimann bort til meg. Han hadde sett at jeg kjørte med alt for dårlig sikt, og fulgt etter meg.

"Slikt er farlig, og straffbart" sier han ganske morskt.

"Jo, jeg forstår det, men jeg stanset jo for å skrape dem" sier jeg.

"Ja, men det var bare fordi du så politiet komme etter deg" svarer han.

"Nei, med disse rutene så jeg ingen ting" svarte jeg.

Politimannen ler, rister på hodet, "hmm.., nei,det har du nok rett i" sier han, hilser til luen og går.

Dette skjedde for noen år siden med faren til en av mine beste kamerater...

Faren, som var kjent for å være "ivrig" enkelte lørdagskvelder, var også en ivrig hjortejeger, som ikke lot noen sjanser til en jakt gå fra seg. Men, siden han også var glad i en drink i godt selskap, hindret ikke det faktum at han skulle opp før det lysnet på jakt at han tok seg en durabelig fest på "lokalet" kvelden før.

Men - han kom seg opp i grålysningen (mørket) likevel, og selv om formen kanskje ikke var den beste, ruslet han opp i marka for å speide etter storhjorten. Noe omtåket etter kvelden i forveien, setter han seg ned på en god plass, der han kunne speide utover for å ta hjorten når den gikke til bekken for å drikke.

Etter kort tids venting hører han et dyr som nærmer seg, og børsa lades forskriftsmessig - med et magasin på seks skudd. Avstanden kunne vel være en ca. 80 meter, altså ingen stor distanse for en relativt erfaren jeger.

Det som var litt kjipt, var at akkurat der dyret kom ned, var det noen løvtrær som hang ned foran, så det kunne være litt vanskelig å se.

Anyway, han legger an og fyrer, og han hører at han treffer dyret på grunn av stønningen til dyret. Dyret setter imidlertid fart rett mot han, og i ren skjær redsel fyrer han av alle de resterende fem skuddene mot det gale dyret .

Når røyken hadde lagt seg, viste det seg at han hadde skutt en hest... Og ikke hvilken som helst hest, nemlig hesten til ordføreren i bygda.

Mye skadefryd ble det selvfølgelig av dette, siden vedkommende jeger var kjent for å ikke legge noen imellom når det gjaldt historier om hans kvaliteter som jeger. Den dag i dag - 7-8 år etterpå, skjer det fremdeles at når han kommer inn på den lokale puben, så høres det høylytt vrinsking fra nabobordene....

Dette hendte meg i sommer en gang da vi skulle på et 30 års lag. Jeg hadde for tiden brukket bein, så jeg gikk på krykker.

Når min samboer og jeg ankom stedet der kveldens begivenhet skulle foregå så jeg straks kona til han som fylte år. Jeg hinket bort det raskeste jeg kunne med minimum støy (hun står med ryggen mot meg).  Når jeg kommer på ca en krykkelengdes avstand tar jeg krykken og fører den opp mellom beina hennes. Jeg rekker også å gni krykka frem og tilbake over hennes kjønnsorgan før hun snur seg ... og jeg kikket rett på en kvinne jeg aldri hadde sett før.

Jeg fikk raskt sagt unnskyld feil person og "løper" og setter meg i en krok. Ca et halvt år senere trenger vi en dagmamma til vår fire år gammel sønn (noe det er min samboer som ordner). Så kom den dagen det var min tur til og hente guttungen for første gang og hvem er det som lukker opp? Riktig den samme damen som jeg hadde "befølt" et halvår tidligere. Det er ikke ofte jeg blir flau men.....

Det var i den tiden da alle jentene leste Romantikk, og jeg var ikke noe unntak. Mitt første kyss, romaner og intime betroelser var spennende lesestoff for ei jente på rundt 12 som skulle alene med tog for å besøke en tante i Kristiansand.

Toget var av den gode, gamle NSB-typen, som forøvrig fremdeles går på samme strekningen. Jeg hadde fått plass ved siden av en mann som satt til høyre for meg, ved vinduet. For å forstå hva som utløste denne tabben, må du se for deg togsetene: Siden på armlenet til venstre for meg var helt dekket med et tykt, ruglete rødlig ullstoff. Armlenet til høyre for meg, og altså mellom meg og denne voksne mannen, bestod kun av et armlen i stålkonstruksjon, altså ikke med noe tykt, ruglete rødlig ullstoff imellom som skilte mannen og meg. Det visste ikke jeg...

Så der, fordypet i Romantikkbladet mitt, fikk jeg det for meg at jeg med overflaten av høyre hånd, skulle kjenne på dette ullstoffet til venstre for meg. Jeg leste og lot hånda gli over stoffet liksom for å kjenne hvordan det kjentes ut (spør meg ikke om hvorfor!). Og da jeg hadde kjent på venstre side, fortsatt med nesen i Romantikk, skulle jeg kjenne på høyre side. Og beveget hånda til høyre. Lengre og lengre og lengre, skjønte liksom ikke helt hvorfor det tok så lang tid før jeg nådde fram til veggen av armlenet... Der kjente jeg noe! Og på samme vis, lot jeg hånda gli med oversiden av høyrehånda over dette stoffet, som om jeg klappet en gutt forsiktig på kinnet. Da jeg med et lite øyekast mot hånda oppdaget at jeg satt og klappet mannens brune bukselår, trakk jeg fort til meg hånda uten å si en lyd og uten at mannen heller sa noe...

Jeg har i ettertid ofte tenkt på denne tabben og lurt på hva i alle dager den mannen tenkte om meg - en ung uskyldig jente som begynte å legge an på ham på toget mens hun var opphisset av Romantikkbladet sitt?

Jeg var ung og lovende og jobbet som billettselger på et kulturhus nordpå. En helt vanlig formiddag kom jeg på jobb klokken 12, kulturhuset virket stille og forlatt, bortsett fra de mange bilene som stod parkert utenfor. Denne lille observasjonen fikk jeg selvfølgelig ikke med meg. I 13-tiden fikk jeg inn en telefon til en tekniker på kulturhuset som populært gikk under betegnelsen "Killer", på grunn av de mange merkelige damehistoriene han hadde. Jeg begynte å rope på han via callinganlegget, ikke fant jeg ham i garderobene, ikke i lillesalen, ikke på kjøkkenet eller på tekniker-rommet. Siste alternativ var storsalen, og der måtte han være, for jeg visste at han var på jobb. 

- Kiiiiilller, vænnen , er du der?? ropte jeg med skingrende røst. Det kom intet svar, annet enn et merkelig sus.

- Hallo, hallo, virkeligheten kaller Killer?? fortsatte jeg og følte at jeg virkelig hadde de gode kommentarene på lur. Nå kom det noen merkelige lyder gjennom callinganlegget. Jeg gjorde meg sint i stemmen:

- Killer, æ vet at du e der!!! Svar!!

Og svaret kom i form av det karakteristiske latterbrølet fra fem hundre mennesker, og en forvirret taler som svarte:

- Det er ingen Killer her, vi bare prøver å få gjennomført en forestilling vi ...

Ved siden av meg i billettluken står en måpende kulturhussjef som nettopp kom inn i rommet, og mumler:

- Hva er det du gjør, "Daisy"???

Det viser seg altså at landsdelens største bank hadde jubileumsforestilling denne formiddagen, noe lille "Daisy" i farten hadde glemt av, og jeg brøt inn midt under den storslåtte talen til direktøren. 

Da de festkledde gjestene senere kom ut av salen og gikk forbi billettluken, så var det noen som gjemte seg under bordet ...

Forrige jul hadde jeg besøk av en god venninne fra Kroatia, og kvelden hun kom satt hele familien og spiste en bedre kveldsmat. De fleste samtaler foregikk på engelsk, og det var en smule uvant for oss alle i familien. 

Dette var første gang Vedrana var i Norge, og språkinteresert som hun er, spurte hun om forskjellene ved de nordiske språkene. Jeg begynte å forklare 
om likheten, og tok for meg ordet "kjærlighet" - at det var "kärlek" på svensk, og "kærlighed" på dansk. 

Jeg ville utdype denne merkelige måten å snakke dansk på, og sa følgende, - "When Danish people talk, it sounds like they have a hot potatoe in their mouse..."

Jeg prøvde å få rettet opp til "mouth", - men det var allerede for sent. Min far hadde satt akkeviten i vrangstrupen, og vi andre hadde relativt store problemer med å få ned noen ting som helst. 

Dette skjedde en fredags kveld for lenge siden. En ganske trøtt og kjedelig fredag hvor jeg så fram til å bli foran TVen. Men neida, telefonen ringer: "Se å få med deg skrotten, det blir party hos Hildegunn i dag, hvis du kjapper deg".

Og det var det jeg gjorde, jeg fikk modern til å stryke ei skjorte, mens jeg stupte i dusjen. Så ut i bilen og full fart ned til Hildegunn. Jeg tenkte jeg skulle overraske gjengen....jeg rev opp døren til huset, ravet inn mens jeg skrek:"PARTYTIME PARTYTIME PARTYTIME".

Da jeg omsider kom inn i stuen satt det en engstlig eldre herre, i morgenkåpe, med telefonrøret i den ene hånden. Han snakket med sin mor! Det eneste jeg klarte å høre av samtalen var noe om å ringe politiet omgående.........

Jeg hadde glemt en "liten" detalj. Hildegunn hadde flyttet.....! Festen jeg skulle på var innvielses festen i den nye leiligheten til Hildegunn, men det var det ingen som hadde fortalt meg!

Jeg må innrømme at jeg er mer av den teoretiske enn den praktiske typen, 
noe som antagelig går frem av min lille anektdote.

For en del år tilbake var jeg med familien til Danmark, og mine foreldre kjøpte med seg hjem en elektrisk brødskjerer. Den fungerte vel og bra lenge den, men en kveld vi hadde besøk, skulle jeg lage kvelds. Mens jeg holdt på å dekke bordet gikk strømmen, og vi stelte i stand med stearinlys og det hele. Det ble etter hvert riktig så koselig.

Blemmen skjedde mens jeg stod på kjøkkenet, og resten satt og ventet i stuen. Jeg tok brødet, gikk til brødskjereren og trykte pa knappen, men 
selvfølgelig skjedde ingenting. Da var det jeg ropte inn til de andre: 

HVORDAN SKAL JEG SKJÆRE BRØD NÅ DA?

Jeg har i ettertid selv kjøpt bade brødskjerer og oppvaskemaskin.

Jeg har en kompis som for noen år siden "dreit på draget" :

Kompisen min hadde nettopp fått seg ny dame og skulle ta henne med på scooter tur (snø scooter) . Da de om sider var kommet opp på fjellet, kjente han at han ble dritt-trengt. og siden det var langt til nærmeste hytte, stoppet han scooteren ved første og beste sted som var egnet for å "legge kabel". Etter en stund da han var ferdig med sitt fornødne dro han scooter dressen på seg igjen, og kastet seg på scooteren og begynte å kjøre. 

Etter en 2-3 minutter tappet kjæresten hans ham på skulderen og ba ham stoppe ...

Da de om litt stoppet, lurte hun på hva i svarte det var som luktet slik, skikkelig avføring, om hun måtte melde. etter litt "investigasjon" oppdaget hun at det lå en sværing av en bæsj i hetten på scooter dressen hans. Det viste seg at han ikke hadde dratt scooterdressen helt av før han låra puddingen ...

Dette hendte for 5-6 år siden men denne episoden blir ikke glemt med det første. Jeg tror faktisk dette fikk innvirkning på forholdet mellom dem, for det gikk ikke lenge før de gikk hver sin vei.

Historien jeg vil fortelle hendte ikke meg men en kollega av meg. Hun er blant de "uheldige" som alt skjer med.

Da dette skjedde var det vinter i Bergen og gatene var fulle i slaps og søle. Ida kom hjem etter en travel dag på jobb. I gammel vane vrengte hun av seg alle klærne og krøp inn i en varm morgenkåpe. Dagen fant hun fram buksen fra dagen før og strenet avgårde til bussen. Som vanlig i morgenrushet var bussen full og Ida presset seg inn. Vel inne på bussen la hun merke til at hennes medpassasjerer holdt en viss avstand til henne. I frykt for å lukte 
vondt prøvde hun diskret å kjenne om hun luktet svette - men nei - ikke hadde hun spist hvitløk heller så det kunne det ikke være. I lykkelig uvitenhet synes hun det var greit at hun fikk litt ekstra plass på bussen. Vel framme i sentrum gikk hun av på Festplassen og trasket de få hundre meterne til jobb. I lobbyen traff hun en annen arbeidskollega som stirret undrende på henne. 

Ka i all verden e det du har slepende etter deg? - spurte hun forundret.

Til sin store forskrekkelse oppdager Ida at gårdsdagens strømpebukse og truse henger ut av det ene buksebeinet sitt. Det var ikke blant disse lekre blondetrusene - neida en godt utvasket rosa sak av en truse.

Ikke rart at folk tok avstand på bussen. Mens som Ida sa - noen kunne pikket henne på skulderen og sagt at trusen din henger etter deg, før hun hadde slept den gjennom halve byen......

Denne historien tok sted like utenfor Bergen en varm solskinnsdag våren 99. Nærmere bestemt på en Shell-Select kiosk. Dette var en varm dag og jeg hadde vert en tur til Bergen sammen med min far, min kusine og en venn av meg. Klokka var rundt 5 på ettermiddagen og på veien hjem stoppet vi på en shell stasjon for å kjøpe litt digg og godteri... 

Jeg og kusinen min ,Lene, stod i kassen og betalte for oss. Lene var foran meg og da hun var ferdig med betalingen sin gikk hun ut i bilen. Det var min tur og jeg trampet sulten frem og lempet godsakene på disken. Kassadamen var akkurat ferdig med å slå inn den enorme godteposen da jeg til min store forskrekkelse så en rød Toyota (bilen vår) på veg ut fra bensinstasjonen, og nesten inne i rundkjøringen allerede.

Panikken slo meg og jeg kastet det som i ettertid viste seg å være en kondom pluss en hundrelapp på disken, men problemene sluttet ikke her. Jeg sprang i fullt firsprang over plassen og det føltes ut som om det var liv som stod på spill. Etter ca. 50 meter med turboløping røsker jeg opp døra på bilen som allerede er inne i rundkjøringa, kaster godteposen fra meg i setet, puster lettet ut, og hever blikket.

 Her kommer sjokket for da jeg så opp så jeg tre totalt ukjente mennesker!!! Her sitter en liten gutt på sikkert ikke mer enn 4-5 år, med øyne på veg ut av hodet, en gammel bestemor som så ut til å ha bitt i den sureste sitronen i hele verden, og en far som møter meg med blikket til en far som akkurat har mistet 4 unger samt sin elskede i en motorsagmassakre.... Jeg var livredd, paralysert og så flau som jeg aldri før har vært...

Jeg klarte ikke si ett eneste ord og kastet meg ut av bilen i samme fart som jeg kom.... jeg balanserte bortover til veikanten på spagettibeina mine og da jeg så bort på parkeringsplassen hvor vi hadde (og fremdeles stod) parkert så jeg for første gang en hoppende bil... min far, samt de andre lo så de holdt på å drepe seg... de veltet ut av bilen og lå i krampelatter på asfalten... 

dette er virkelig den verste dagen i mitt liv....

Dette er en historie fra min 12 års dag, hvilket er nå 18 år siden!! :)

Jeg var i god tid til skolebussen, og traff en nabo på holdeplassen. Stolt fortalte jeg at det var min bursdag, og at jeg ble 12 år. 

Litt etter tok hun opp lommeboka, og jeg trodde hun skulle gi meg en liten pengegave til bursdagen. Da sier jeg; "Å nei, jeg skal ikke ha noe!"

Da svarte min nabo: "Jeg skulle bare ta fram busspenger, jeg!"

Denne historien sitter fremdeles limt fast i hodet mitt, og jeg rødmer den dag i dag når jeg tenker på det!!!

Dette skjedde for en del år siden i forbindelse med en klassetur til Tøyenbadet i Oslo.

Vi var 4 klasser som reiste, og en av jentene jeg hadde ett meget godt øye til skulle også være med - Jeg gledet meg og hadde selvfølgelig pakket med meg Bermuda-shorts (badebukse var jo ut på den tiden) og jeg hadde tatt med meg den kuleste shortsen (knall gul). - Alt for å gjøre inntrykk.

Da jeg etter et vellykket hopp fra høyeste hold, var på vei opp stigen, hørte jeg plutselig et megabrøl av latter bak meg..... Der plasket en gjeng med jenter rundt i vannet (hun jeg likte også) og de hadde oppdaget noe jeg i min unge alder ikke hadde tenkt over.... Nemlig at den gule shortsen hadde samme effekt som en hvit t-skjorte i vann..... Den var totalt gjennomsiktig.... Så der pilte jeg av gårde mot garderoben mens ALLE kunne se tvers gjennom shortsen min....... 

Siden den gang har jeg aldri brukt annet en sort shorts i kombinasjon med vann!

Jeg kjøpte to gullfisker i en glassbolle i en dyrebutikk på ett handlesenter utenfor Bergen. Etter to dager svømte de på rygg.

Gråtkvalt satt jeg meg i bilen med de to gullfiskene i en plastpose å dro til dyrebutikken for å klage.

Jeg braste inn i butikken, klasket gullfiskene i disken og begynte å klage på fiskene.
Ekspeditøren prøvde å komme til ordet, men jeg klagde i vei. Da jeg omsider hadde lettet meg ferdig å ekspeditøren kom til ordet.

Sa han: Jeg tror du egentlig skal i butikken ved siden av, dette er en jernvarehandel.

I 1994 var jeg og to kamerater i USA i forbindelse med fotball-VM. Til å begynne med så var engelsken vår heller dårlig, men det tok seg kraftig opp etter flere tabber. Her er en av dem:

Vi var innom på et gatekjøkken og bestilte oss noe mat, og vi hadde ikke bestemt oss for om vi skulle spise der inne eller som vi skulle ta med oss maten. Han som var dårligst i engelsk av oss bestilte sist, og jenta bak disken lurte på om han skulle ha maten med seg eller om han skulle spise der. Det tok en stund før han skjønte hva hun mente, og etter at hun hadde spurt ham flere ganger svarte han til slutt:

" I'll take it and leave it ". 

De nærmeste kundene og vi to andre gutta spruta ut i latter, mens han som stod ved kassa ikke skjønte noen ting.

Dette hendte flere år siden, da det kom nye busser til byen der jeg bor. Bak der sjåføren sitter var det en stor svart vegg, så vi ikke kunne se sjåføren. Jeg hadde med meg min oldemor, som da var ca 82år gammel. Vi satt og pratet, og ventet på at bussen skulle kjøre. I hvert fall gjorde jeg det. For da bussen begynte å kjøre, reiste oldemor seg opp og skrek høyt: 

BUSSEN GÅR! BUSSEN GÅR!

Hun så ikke sjåføren bak den svarte veggen, og trodde at bussen trillet av gårde på egen hånd........

Jeg har aldri vært så flau i hele mitt liv, da bussen selvfølgelig var full av klasse kamerater i tillegg. Gjett om jeg fikk høre det, siden har jeg aldri kjørt tur med "Miss Daisy".

Jeg har en venninne som har gått på sykepleierhøyskolen. I løpet av studiet hadde de praksis på gamlehjem. I forbindelse med dette lærte de i undervisningen at dersom de gamle hadde problemer med tørr avføring kunne man ta på seg en gummihanske og stimulere tarmen med en finger.

Dette fant min venninne ganske så frastøtende, så i fult alvor rakk hun opp hånden og spurte om de ikke kunne bruke en støvsuger isteden.

Det andre året på gymnaset gikk jeg i en helt utrolig Fysikklasse. Den var satt sammen av den verste mobben på hele skolen, og vi hadde det utrolig gøy. Av en eller annen merkelig grunn, havnet jeg relativt raskt på første rad, sammen med en god kompis.

Den sentrale posisjonen i forhold til Lærer og tavle hjalp imidlertid lite på konsentrasjonen vår. Denne gangen jeg skal fortelle om, var faktisk første gang jeg rakk opp hånda i en av timene for å stille spørsmål, og så vidt jeg husker også den siste.

Gahr og jeg satt og pratet om ett eller annet, da jeg oppfattet læreren si: 

"Den gamle definisjonen av én meter, var en timilliontedel av avstanden fra Polen til Ekvator". 

Jeg stoppet opp i samtalen, rakk spontant opp hånda og spurte med høy stemme: "Hvorfor akkurat Polen? Kunne de ikke valgt England eller Frankrike, eller noe mer sentralt"?

Læreren så på meg med et overrasket ansiktuttrykk, og svarte: "Nå snakker jeg om NORD-polen"!

Latterbrølet som fulgte var helt ubeskrivelig. Selv i dag, 10 år etter det skjedde, hender det fremdeles at jeg får slengt etter meg: "Øy, Kjell! Hvorfor akkurat Polen"?

Dette her hente på Domus i Porsgrunn. Ei venninne av min søster går opp på restauranten i 2 etasje, etter handleturen sin .

Hun bestiller seg et smørbrød og en kaffekopp, og setter seg ved et bord.

Da hun har sittet der en stund, kommer det en mann og spør om det er mulig å sitte ved det samme bordet. Dette sier hun er i orden, da det er så å si fullt på restauranten.

Da hun har sittet der en stund får hun se at mannen sitter å bryter av firkløveren, som hun har kjøpt i butikken. Og han tar ikke bare litt, men han eter den opp.

Dette irriterer henne meget og da hun går, tar hun et stor bit av kaken hans.

Når hun da kommer hjem, og pakker opp varene finner hun firkløveren blant varene.

En kamerat av meg har kjøpt seg en liten båt, men med en gedigen motor. Han freste rundt på Heddalsvannet med denne, og jeg var svært bekymret over tilstanden som ikke var lite påvirket av kjølige sommerpilser. Da han hadde vært ute veldig lenge tok jeg telefonen for å ringe.

Da typen i båten svarer, høres bare et svakt hallo, før en rekke dunkelyder, fresing i vannet og motorlyder med turtallet på bånn som hyler inn i røret.

Det er tydelig at det ikke er mulig for personen i den andre enden både å snakke i mobiltelefon og kjøre båt samtidig. Mer dunking, plask og motorhvin høres før en øredøvende stillhet.

Enda mer bekymret holdt jeg linja selv om ingen svarte lenger, men etter en stund tas mobiltelefonen i andre enden opp fra gulvet; "Ja hallo??!"

"Hva i huleste er det du driver med, hva skjedde?"

Svaret var like legendarisk som det var svært overraskende, uttalt med forbauset stemme "Jeg er i skogen jeg nå!"

Hilsen kjersti_krageberg@bigfoot.com   -  det hører med å si at det gikk bra med gutten, og han fikk hjelp til å komme hjem!

Tror du det var noen som ble flaue eller!!!

Som ivrig nyansatt hjelpepleier noen år tilbake, var jeg opptatt av at pasientene skulle føle seg pleid for og serviceviljen var på topp. Det var en søndags formiddag, og sykehuskapellet skulle holde andakt. Portøren fra kapellet ankom sengeposten hvor jeg jobbet, og jeg ble satt til å hjelpe den stakkars pasienten til å gjøre seg klar.

Jeg kjørte rullestolen tett opptil sengen hans, og spurte høyt og tydelig, på pleierskers vis, "om jeg skulle finne fram slåbroken og tøflene hans...".

Det var da jeg husket det, at denne mannen hadde nettopp amputert begge bena... Jeg ønsket gulvet ville åpne seg!

Jeg er født og oppvokst på en halvøy i Oslofjorden, og tok i mange år fergen inn til Oslo for å jobbe. En dag var jeg på vei hjem fra jobben. Jeg hadde handlet mengder for jeg skulle stelle istand til fødselsdagsselskap, og var meget stresset for jeg visste at det bare var noen minutter til båten skulle gå.

Nede på kaien så jeg til min fortvilelse at trossekasteren sto med trossa i hånden og båten var på vei ut. Jeg tok en sjanse. Med hendene fulle av matvareposer løp jeg siste biten og fikk slengt meg ombord. Jeg ramlet selvfølgelig på det glatte båtdekket, og alle matvarene ble slengt rundt.

Passasjerene stirret vantro på meg, for båten var alldeles ikke på vei ut ...

... den var på vei INN til kai.

Så der satt jeg da og så alle gå fra borde med et stort smil om munnen. Jeg syntes ikke det var så morsomt.

Jeg var 13 år og hadde fått min förste sommerjobb som yngstedame på et kontor.

Veldig nervös og innstillt på å gjöre mitt aller beste. Alt gikk vel og bra til 'disponenten' en dag kalte meg inn på kontoret. Det var förste gangen jeg var der inne og knærne skalv. Han satt bak sitt enorme skrivebord og viftet med en 100-lapp.

"Stikk ned på hjørnet og kjøp tre roser" sa han til meg.

Som sagt så gjort. Nede i blomsterbutikken på hjørnet begynte jeg å fundere. Han hadde jo ikke sagt hvilken farge han skulle ha. Jeg bestemte meg for 3 røde, de er jo mest vanlig, og fikk med et lite kort til å skrive på.

Fornøyd banket jeg på hans kontor igjen, fikk beskjed om å 'stige inn', og gjorde så. Der stod jeg da med roser i hånden og roser på kinn. Hvorpå 'herr disponenten' brast ut i en rungende latter, han lo så han holdt på å ramle baklengs av stolen.

Hvorfor skjønte jeg først når han sa Det var pipetobakken 'Tre Roser' jeg skulle ha lille venn. (Det lå en tobakksforretning på det andre hjørnet).

Jeg fikk beholde rosene.

Jeg og kompisen min var på fotball-tur i Liverpool. Vi gikk forbi noen sportsforretninger og bestemte oss for å gå for å se hva de hadde. Det ble til at vi handlet litt allikevel (ikke så rent lite, faktisk).

Da kompisen min hadde fått betalt varene sine, så sier han;

"May I have a pose?" De som jobba der så bare snålt på ham, så han gjentok; "May I have a pose?".

Helt til jeg får dratt ham til side og fortalt ham at pose på engelsk heter "bag".

Han spør etter en "bag" og får det, og piler ut av forretningen mens betjeningen gapskratter. Da vi vel hadde kommet ut, rødmet han og sa "Jeg skulle ønska jeg ikke hadde sovna i engelsktimene."

Det hører faktisk til historien at han er en syvsover av de sjeldne...

Da jeg kom ned hadde alle gått inn i dusjen. Jeg vandrer glad og fornøyd inn, da ser jeg en mann stå med ryggen til meg, naken. Jeg kan ikke skjønne at ikke de andre damene som er der har jaget ham ut.

Jeg blir stående som frosset inntil en liten gutt spør faren sin Hva gjør hun her? Han snur seg, og der han står i all sin skrud får jeg igjen bevisstheten og styrter på dør.

Heretter har jeg ALLTID sjekket på dørene nøye først!!

Jeg har vært i utlandet mange ganger etter dette, men jeg har aldri siden brukt hatt.

Marit

Vi fikk nytt rom og jeg hadde lært at insekter faktisk heter  insekter... så enkelt

Jeg er student ved høyskolen i Nord-Trøndelag. Hvert år arrangerer vår linje-forening et julebord. Første året jeg gikk på høyskolen skolen deltok jeg på dette julebordet.

Jeg kjente jo egentlig ikke så veldig mange der, i og med at jeg bare hadde vært på skolen i ca 4 mnd. Vi ble plassert tilfeldig rundt om bordene, og med min vanlige flaks så havnet jeg på et bord med bare ukjente folk rundt bordet.

Turen kom til bordet og nå var det vår tur til og hente mat på koldtbordet. Det gikk greit. Da vi skulle spise var helt stille rundt bordet og ingen pratet mye, de fleste kjente jo ikke hverandre. I det jeg skal ta første biten av ribbestykket mitt, får jeg ikke gaffelen ned i ribbestykket og lur som jeg var trykket jeg bare hardere på.

Det som skjedde da var at tallerkenen spratt opp i fanget mitt og ca 4 ribbestykker, potet, salat, surkål, rødkål og hele sulamitten havnet på dressen min, og ikke nok med det, men jeg dyttet alt på gulvet, og måtte deretter vaske alt sammen opp igjen mens alle kikka på meg og lo.

Det var ikke akkurat så veldig morsomt. Etter den historien får jeg høre det hvert eneste julebord av venner og kjente, men det må jeg vel overleve etter en slik blemme.

Ok, jeg er en jente som, har opplevd mange tabber, dette er en av de verste ... Dette hendte om sommeren 1998, og jeg gikk i syvende klasse, det var bare noen dager før sommerferien.

Vi satt i en matte-time, og det var fryktelig varmt. Jeg trodde jeg skulle dåne, det tror jeg må ha vært den varmeste dagen på skolen.

"Anyway", jeg tok en pause i matteoppgavene og dro av meg genseren siden det var så varmt..... Plutselig begynte alle å se rart på meg, og læreren vår ristet på hodet..

Så begynte alle å le, de fikk rett og slett latterkick mens de så på meg...jeg begynte så klart å lure på hva det var. Da følte jeg at det begynte å bli litt kaldt, så tittet jeg ned, jeg hadde ingenting på meg!!!!

Jeg hadde trodd jeg hadde en trøye under genseren, jeg tok tak i genseren min og løp ut av klasse rommet mens alle holdt på å dø av latter.

Det tok en stund før jeg kom inn igjen......

Denne historien jeg her vil fortelle om skjedde for snart 10 år siden.Jeg og min eksmann hadde nettopp flyttet fra hverandre. Jeg var den siste av oss som flyttet ut av boligen som skulle selges.

Ivrig hadde jeg startet med et nytt husprosjekt, og hadde bare litt småarbeid igjen i det som hadde vært vårt felles hjem. Jeg hadde hatt med meg noen venner på dugnad, vasket og ryddet til den store gullmedaljen. Ingen skulle få si at hun som bodde der ikke gjorde skikkelig arbeid etter seg iallfall!

En ukes tid etter at jeg hadde kommet vel inn i mitt nye hjem, fant jeg det på tide å ta siste rest i den fraflyttede boligen.

Jeg låste meg som vanlig inn, men stusset da jeg skjønte at døren faktisk var ulåst.Jeg begyndte å få bange anelser da jeg så at lyset også sto på i gangen. Og da jeg kom inn på kjøkkenet frøs blodet mitt til is. Kjellerlemmen sto åpen, vi hadde aldrig brukt den, så her var det noe muffens på gang! En grusom stank møtte meg fra noen kopper og kar som sto på benken, det hadde visst stått der en stund, for det var grønt og ekkelt og så ut som det levde! "Hjelp, det bor jo folk her" tenkte jeg, noen har brutt seg inn og bor her!

I reneste "Frøken detektiv" stil listet jeg meg først inn i den ene stuen, jeg var ikke mye høy i hatten da jeg kikket forsiktig rundt hjørnet til den neste.

Der sto den gamle sofaen som jeg hadde tenkt å kaste. Oppå denne sofaen lå det en ølkasse. Og over den ølkassa lå det en mann i en forvrengt stilling!

Først så ble jeg litt arg. Hva hadde han der å gjøre? Men så registrerte jeg faktisk at han ikke rørte på seg i det hele tatt. Jeg ropte på ham flere ganger, men det var intet tegn til liv. Han måtte jo være død? Jeg samlet det lille motet jeg hadde og gikk bort og pirket forsiktig borti ham. Da løftet han forsiktig på en Vodkaflaske og tittet fåret på meg.

Jeg føk ut av huset som en veltent sputnik, over til naboen, rev opp døra, skremte vannet av den gamle damen på 80 år, og hev meg over telefonen hennes og tilkalte politi.

De kom med "Svartemaja" og puttet håndjern på den fulle mannen som snøvlet noen uforståelige ord. Han ble kjørt i fyllearesten, og måtte tilbringe natten der.

Dagen etter hadde han fått talegavene tilbake, og prøvde å forklare at han faktisk bodde i huset. Hvilket jeg selvfølgelig kunne benekte!

Men mannen ga seg ikke på at han bodde der, og omsider fikk han "permisjon" så han kunne gå på eiendommeglingskontoret å få en kopi av husleiekontrakten.

Det viste seg at min eks hadde kommet på den glupe ideèn at han kunne leie bort huset som midlertidig bolig til kommunen inntil salget var i orden!

Vel og merke var vel leieboeren det man kan kalle "fjerdesortering" på ranglista. Men faktum var at jeg hadde sendt en uskyldig mann i fengsel!

Tabben min ble kåret til årets "blemme" av vennene mine, og stadig vekk har jeg blitt minnet om den pinlige situasjonen!

Egentlig så morer den meg enda, og så veldig dårlig samvittighet har jeg ikke. For da mannen ble såpass edru at han kunne gå på sine egne bein, brøt han seg inn i annekset hvor jeg hadde lagret noen av møblene mine. Han solgte dem for å få mer "påfyll" så han kunne sove på den gamle sofen. Så jeg kan vel kalle det en forskuddshevn på følgende tap.....hehe.

PS: Vaskingen kunne jeg spart meg for!

Gjett hvem som var rask ut av det huset. Og gjett hvem som lo godt da jeg endelig dukket opp hos rett mann? Han hadde nemlig sett alt sammen fra kjøkkenvinduet og lagt sammmen to og to!

På gutte tur på hytta, gjøres ting som regel enkles mulig. Og da det var ca. 5 km fra bilen til hytta, fant vi ut at det enkleste ville være å ta med boksemat.

Jovisst har mine foreldre boksåpner på hytta, de bare (til vår fortvilelse) hadde glemt å si at den ikke lenger lå i skuffen.

For ett par år siden var jeg på en ukes skiferie i Bagdastein. Siden jeg har kjørt slalom i 30 sesonger, føler jeg at mestrer dette nå, og gledet meg stort til å sette ut i de store anleggene. De var godt utrustet og preparert, og jeg ble litt imponert over deres siste investering. Det var det siste siste i stolheiser. Der glir inntil 6 personer ut samtidig på ett bredt rullebånd som holder samme tempo som stoleheisen. Når alle 6 sitter vel til rette, kommer automatisk ett stort visir ned og hindrer en å falle av stolen, samt gir god beskyttelse for vær og vind.

Så nå må du se for deg at jeg sitter i denne nyinvesteringen en solfylt morgen. Som ivrig kjører var jeg tidlig på den også denne morgenen, med det resultat at jeg var alene på denne seksseteren. På toppen av heisturen løfter det store tunge visiret seg opp, og jeg sitter og cooler helt til jeg må hoppe av. I det kritiske øyeblikk oppdager jeg at en av de lange stroppene på ryggsekken har blitt klemt fast av visirmekanismen bak ryggen min. I am stuck!!

Jeg røsker og drar samtidig som jeg roper og skriker til vakten. Men han sitter komfortabel inne i ett moderne kontrollrom og hører ikke en lyd av mine nødrop. Han er sikkert mer opptatt av å se på damer som kom på neste 6 seter, samt at han sitter inne i ett kontor med lukkede vinduer!! Herr Sauerkrat gjør ikke jobben sin, med det resultat at jeg må nå klamre meg fast i en stol som runder toppstolpen i hundre. Nå kommer visiret ned igjen for å sørge at setene forblir tørre, og hindre skibønder i å falle av.

Så nøt jeg igjen utsikten igjen - fra en annen vinkel. Men hva har jeg i vente? Vel nede går visiret opp for å ta imot nye folk. Der sover ikke vakten, og stopper hele heisen. Boom. Han begynner å skjelle noe til meg på tysk, og jeg svarer enda høyere: Er schlaft!!!! Og peker mot toppstasjonen. Det stopper alle diskusjoner, og mannen ber nå alle 6, selvfølgelig fullt antall nå, om å tråkke seg bakover på det store
fraktebåndet.

Ett heller stort ydmykende øyeblikk i mitt liv å sitte der og se 6 personer flytte seg tilbake pga meg. Heisen fyrer opp igjen og jeg får solotur opp igjen. Gjett om jeg tviholder sekken og hopper av med stor margin.

Men det ble jo en uslålig story på afterskien da..

En av mine arbeidskolleger hadde en dag problemer med oppvaskemaskinen. Dette er en person som ikke helt vet hvordan en slik fungerer. Han fikk nettopp vite hvor i huset den stod.

Han åpnet døren og oppdaget at her trengs det skikkelig rengjøring. Det var en ikke altfor god lukt som møtte han. Han hadde en gang eller to sett at samboeren hadde brukt en grønn flaske til å vaske opp med. Han tenkte at det kunne jo han fikse lett. Et gammelt visdomsord skulle bli hans bane, "jo mer, jo bedre" En halv flaske med Zalo måtte vel gjøre susen! Fornøyd gikk han for å ta en dusj.

Samboeren kom hjem etter en dag på jobb og hadde problemer med å finne kjøkkenet. Dette var som vanlige mennesker kan tenke seg fylt med skum til randen.

Neste gang spør han om råd når han skal gjøre noe på egenhånd.

Vi var tre jenter som skulle på tur til Hemsedal for å stå på ski. Dette var ved påsketider, og da sier det seg selv at det ikke er direkte folketomt på de breddegrader. Vi sto i lang kø for å ta stolheisen. Da det endelig var vår tur, stilte vi oss opp på rad, jeg ytterst. Det hører til historien at jeg var ganske drittlei av å vente, så tankene mine var ganske andre steder da stolen endelig kom. Det som skjedde var følgende: Jeg fikk armlenet på stolheisen i rompa og føk rett på trynet foran alle de som sto i kø.

Veldig flau reiser jeg meg opp og ser at "neste par" ut er tre gutter. Jeg regner selvfølgelig med at dette er tre kamerater og at de vil komme til å sitte ved siden av hverandre. I og med at jeg har "dårlig tid" skøyter meg derfor tilbake og kaster med opp i det setet jeg trodde var ledig.

Og helt riktig - trodde var ledig!! Jeg havner på fanget til den ene gutten og dere kan jo selv tenke dere hvor enkelt det er å flytte seg med ski og staver over til det setet som var ledig. Etter mye strev og ikke så mange fine ord, sitter jeg da endelig på vei oppover i ett ledig sete.

Som alle vet tar det tid med stolheiser og jeg følte meg ikke akkurat høy i hatten der jeg satt, så jeg tenkte jeg skulle prøve å forklare situasjonen litt. Jeg plapret i vei og følte meg ganske tilfreds med forklaringen min helt til han sa "parlez vous francé" hvilket betyr "snakker du fransk", noe jeg ikke gjør! Så da ble vi bare sittende der i pinlig taushet (jeg følte det i hvertfall slik).

Da vi endelig kom opp til toppen, og jeg ble gjenforent med mine venninner, som fortsatt hadde vondt i magen av latterkramper, klarte vi å forville oss til kuleløypa. For ordens skyld skal det sies at ingen av oss har såpass peiling at vi hadde noe der å gjøre, noe jeg fikk ettertrykkelig bevist. Uten kontroll og i stor fart bar det nedover uten en tjangs til å stoppe.

Da ser jeg en person som står midt i løypa. Jeg roper ut at han må flytte seg, men ingen reaksjon, så da gikk det som det måtte gå. Jeg ut med armer og bein, tar tak rundt gutten og vi ruller nedover som et nyforelsket par som nekter å slippe hverandre koste hva det koste vil (jeg går gjennom ild og vann for deg kjære osv). Da vi endelig stopper passe møre, reiser vi oss opp og idet jeg skal til å be om unnskyld og tegne og forklare litt igjen, ser jeg at det er samme typen jeg hoppet opp i fanget til. Jeg bare rister på hodet og begynner å le og kjører videre. Stakkars franskmann, han må jo ha trodd at jeg var skikkelig på sjekkern. Vel, vel det var min Hemsedalstur. Jeg har vært der mange ganger siden dette hendte og da har det gått bra!.

Dette skjedde for ca 5 år siden, da jeg og familien min var på båt-tur i holmene rundt Vikna. Det som skjedde er følgende:

Dette var en Lørdag da vi bestemte oss for å ta en tur ut i holmene, for det var veldig godt vær. Inkludert i vår familie var det også en hund, av typen Boxser (han heter
Stompen). Han skulle selvfølgelig være med på alt vi gjorde og helst litt til. Da vi kom fram til bestemmelsesstedet og vi hadde fått på land alt utstyret, så bestemte vi oss for at vi skulle gå oss en tur rundt på øya.

Hunden var som sagt med ,og den skulle bestandig springe foran alle oss andre. Derfor ble det slik at han absolut skulle opp en bergskrent før oss. Dette greide han ikke, fordi  han selvfølgelig skulle opp den mest bratte skrenten.

Derfor måtte jeg prøve å dytte hunden opp , slik at han ikke skulle falle helt ned da han kom nedover etter det første forsøket. Jeg tok godt i mot ham da han kom skliende baklengs ned. Jeg plasserte hendene mine på rompa hans og dyttet til. Hunden skulle selvfølgelig hjelpe til,og dermed begynte han å springe(spole). Dette gjorde antakelig vondt under potene hans,så dette stoppet han fort med. Dette medførte at jeg måtte ta i hardere og da skjedde det.

Den høyre tommelen min forsvant inn i rompa hans.

Jeg lurte med det samme på hva det var som skjedde.Men det så jeg fort da jeg så at tommelen min var borte. Hunden lurte vist også veldig på hva det var som skjedde, for han snudde hodet og kikket bakover med store spørrende øyne som sa;"Hva er det du holder på med?"

Uheldigvis så alle de andre også hva som hadde skjedd da jeg begynte på noen saftige regler som ikke passer på trykk. Det ble ingen sorg i leiren da tommelen kom ut igjen:  BRUN!

De påfølgende ukene fikk jeg høre dette så og si hver dag.Uansett hva de snakket om så måtte man innom emnet bare for å mobbe meg.Andre fikk jo også ta del i denne hendelsen og det var ingen som gråt da de hørte dette. Det skal også sies at jeg ikke fikk være med å lage mat den dagen dette skjedde, mon tro hvorfor?

Et steg hit og et steg dit 
- kan da ikke være så vanskelig?

Sommerkvelden var varm, humøret på topp, såvidt igang med barrunden. Jeg og Heidi vandret mot neste bar og jeg fortalte lystig om min nettopp avsluttede sydentur hvor jeg hadde investert i laaange falsknegler. Ikledd nyervervede, stilige klær, snøhvite, som seg hør og bør på sommeren, og meget upraktiske sko skulle byen sjarmeres. Jeg var svært stilig og stolt!

Trondheim by er for det meste brolagt og folksom på en sådan kveld og med latter i stemmen og mannfolk i blikket krevde tyngdekraften og andre for meg uforståelige fysiske lover, min oppdressede, forsvarsløse kropp. Uten forvarsel lå jeg midt i gata mens Heidi skrekkslagen og bekymret utbrøt:

"HVORDAN GIKK DET MED NEGLENE?!"

Utbruddet kom så spontant og ærlig at all forfengelighet og ydmyket stolthet forsvant, latteren tok fullstendig overhånd, magen ristet, og det var umulig å reise seg, der lå jeg rett ut og lo så jeg skreik!

Det var ikke mere igjen av forfengeligheten enn god gammeldags Nordnorsk humor, jeg kom meg lattermildt på bena og turen fortsatte uten så mye som en brukket negl...

Klæm Barbro

Ikke bø, men BAZOOKA 
- hehe ... vart du skræmt no?

Denne tabben er det min søster som opplevde, med meg som tilskuer.

Jeg og en venninne skulle besøke henne på høyskolen hun gikk på, og siden vi ikke var så kjent der, avtalte vi å møte henne ved resepsjonen. Men så hadde jeg fått med meg at hun var nede i kjelleren, og i og med at det var en trapp like ved, bestemte vi oss for å gå ned og se om vi kunne finne henne.

Jo da, hun var i samme stund på tur bortover gangen, mot denne trappa, og både hørte oss og så beina på oss. Hun tenkte hun skulle være litt barnslig, og stilte seg bak et hjørne for å hoppe frem og skremme oss når vi kom.

Det gikk ikke lenge før hun hørte skritt som nærmet seg, og da de var like ved hoppet hun frem og brølte (av alle ting): "BAZOOOKA!!!"

Foran henne sto ei totalt fremmed jente, og hvem som var mest overrumplet av de to, skal være usagt. I siste liten hadde vi nemlig ombestemt oss og snudd, i tilfelle vi hadde gått feil...

Søsteren min la til flekkings bortover gangen, og kommer nok alltid til å holde en lav profil når hun ser denne jenta på skolen i de tre årene hun har igjen..!

Leiebil og dårlig tid 
 ... en "nær kidnapping" opplevelse

Jeg hadde bilen min på verksted, og kjørte leiebil. En koksgrå Golf. På kvelden skulle jeg en snartur på butikken, og satte fra meg bilen på parkeringsplassen bak butikken. Jeg hadde det travelt, og hoppet bare ut av bilen, tok med nøkkelen, men lot være å låse. Dette skulle gå unna i en viss fart.

Når jeg kom tilbake til bilen satte jeg meg inn. Jeg fikk nøkkelen inn i tenningslåsen, men av en eller annen grunn greide jeg ikke å vri rundt nøkkelen. Da la jeg merke til at papirene som jeg hadde liggende på passasjersetet ikke var der, og på siden av den bilen jeg satt i, sto det en koksgrå Golf.

Da jeg snudde hodet litt til, så jeg rett inn i to skrekkslagne øyne i baksetet. Der satt det ei gammel kjerring, heldigvis uten håndveske og paraply, men hun hadde antakelig tisset i buksa.

Jeg fant ikke noe fornuftig å si, og jeg hadde en følelse av at det skulle lite til før hjertet stoppet i den gamle. Uten bråe bevegelser gikk jeg derfor rolig ut av bilen, og satte meg i den andre koksgrå Golfen. Startet den og forsvant ...!

Feilsending
 ... dette var i gode gamle dager, lenge for SMS og MMS

Men noen dager senere fikk jeg brev fra min bror som ikke skjønte noe som helst. Han hadde åpnet brevet fra meg og funnet flere kuponger som ikke hadde noe med ham å gjøre i det hele tatt. Hva man tenkte i ukebladets redaksjon da man fant et brev med korrekt adresse, men med et helt privat innhold, vites ikke.... .

Flere tabber?

Du finner mangle flere morsomme tabber på Tabbe-Toppens side 2. Dit kommer du ved å klikke her.

Hvis du likte denne siden, så legg gjerne igjen en hilsen i min gjestebok.

Jeg er hele tiden ute etter flere historier. Har du gjort noen tabber, så gjør verden til et morsommere sted ved å dele historien din med oss andre. Send inn din historie til: trygve@plohn.com

Hovedpersonen i historien må være deg selv eller en du kjenner MEGET godt og ikke "en kompis av en kamerat til ei venninne du kjenner meget godt". Slike historier er som oftest vandrehistorier, og det er ikke av interesse.

Historiene her på denne siden skal være sanne historier (i den grad det er mulig sikre dette), hvis ikke så faller hele poenget med denne siden bort. Hvis ikke historiene er sanne, vil det være vitser og ikke tabber. Det har jeg ingen interesse av da vitser aldri er like morsomme som ekte historier om ekte mennesker.

Det er min mening og her er det jeg som bestemmer :-)